I mars måned har meg og Torkel jobbet for orginisasjonen APD (Association of people with disability). Vi ble plassert på et senter de kaller for training center. Her kommer barn i alderen fra 7-8 til 17-18 med ulike funksjonshemninger. Døve, talevansker, Cerebral Parece og psykisk handikappede er eksempler på noen av handikappene ungene har. Hvert enkelt barn har en personlig mappe der det blir ført opp ulike mål som barna bør ha klart innen et visst tidsrom. Det kan være alt fra å lære forskjellen på grønn og blå til å lære å gå (Det rimte). Vår oppgave er å hjelpe disse barna med å klare sine mål.
Men tilbake til dyreteorien. For en av damene som jobbet her lignet på en kråke. Det var ikke en slik sammenligning som tar lang tid og etter en stund kan man skimte en kråkeskikkelse. Neida, det var som om en kråke på et mystefistisk vis hadde reinkarnert seg selv inn i en menneskekropp, men ikke klart å forlate de kråkete trekkene helt. Henger dere med? Hun hadde det sorte håret sitt i en bustete ball bak i nakken noe som jeg aldri kan tro var gjort med vilje (siden indere er heftige forbrukere av hårolje), men at det kom naturlig av å jobbe med viltre spurver i rullestol. Øynene stod ut som to store klinkekuler og en munn som kunne skråle så høyt at til og med han lille døve skvatt. Hun hadde en spinkel kropp som var på vei til å bli krokbøyd og hadde en antydning til halting.
Uansett, kråke eller svane, ungene elsket henne. Hun skrek dem opp i ansiktet, smekket til dem når de ikke kunne 2+2, og bandt noen av dem fast til stolen sin med en stram sele. Likevel gliste ungene så bredt at siklet rant og ben og armer flakset i ekstase. Det skal sies i hennes forsvar at hun ikke var den eneste som utførte disse handlingene, både ugla, marsvinet og silkesvarten var tilhengere av at ungene skulle få ”smekk på lanken”.
Fysisk straff i oppdragelsen er en del av den indiske kulturen, jeg tror de ser på det som nødvendig for at ungene skal forstå at de har gjort noe galt. Det funker, sjeldent.
Hele denne straff mentaliteten skapte et lite problem for meg som fikk en skikkelig rakkar av en kar. Thilak var 8 år med CP og den største luringen jeg har møtt i mitt liv, og tro meg, jeg har møtt mange luringer! I begynnelsen ville han at jeg skulle spisse blyanter for ham, og ”skrellet” av blyantene måtte blåses bort med stor kraft. Slik satt vi dag ut og dag inn. Han var alltid veldig bestemt og ble irriterende vrien hvis ikke alt ble gjort på hans måte. Om kråkemor tilfeldigvis skulle halte forbi latet han som om han prøvde å skrive alfabetet eller noe annet smart. Luring.
Jeg nevnte at straff mentaliteten til inderne ble et problem for meg. Vel, Thilak gjorde kun noe fornuftig når han ble slått og/eller skreket til. Utrolig irriterende. Jeg sier irriterende og ikke trist fordi Thilak elsket å bli slått. Ja, det høres meget underlig ut men det er fakta. Når en flat fast hånd klasket til kinnet hans, lo han hjertelig og gurglet noe på kannada. Husker spesielt en episode der en av de andre ungene gulpet. Ungen ble slått og så dratt inn på toalettet. Ugla (en av de største inderne jeg har sett), kjeftet på ungen en god stund etter selve hendelsen. Thilaks øyne lyste opp. Han veivet med armene og latteren boblet i ham. Han pekte på gulpeungen og lo enda litt mer. Det virket av og til som om han var besatt av en ond ånd eller noe lignende.
Etter en ukes tid gav jeg opp å prøve å få han til å gjøre noe fornuftig. Jeg tenkte at dette kanskje var sjansen han hadde i livet til å gjøre en annen person til dørmatte. Og i mitt kristne sørlandske sinn syntes jeg det var fint at den personen kunne være meg. Så de neste ukene spisset vi blyanter, malte rett på bordet, og hadde kileleken. Eller det vil si, jeg kilte han. En gang så lenge at han tisset på seg. Han prøvde å sladre til kråkemor at det var min feil, men jeg var ond og latet som om jeg ikke visste hva han gurglet om. Etter den episoden skjønte Thilak at den store hvite elefanten (ja, meg ja) også kunne være ondsinnet, og han gav meg litt mer respekt. Det var også etter dette at vi ble onde sammen. Vi latet som om vi røykte blyantene vi hadde spisset, gjorde narr av ugla og nektet å gjøre noe fornuftig arbeid.
Gjennom å gjøre ingenting tror jeg Thilak ble mer og mer glad i meg. På morgenen kysset han alltid hånda mi, og latet som om han velsignet meg med å ta på hodet mitt. Han likte også å klype meg i kinnet og å blåse slengkyss når jeg skulle gå til lunch. Det hele var nesten litt romantisk. Jeg fikk til slutt lov å mate han, og en gang etter å ha foret han med en hel appelsin, sovnet han i fanget mitt.
Ukene på APD var utfordrene fordi jeg følte at jeg ikke fikk gjort noe storslagent. Samtidig er jeg stolt også! Meg og Torkel brukte mye energi på å kun få to unger og ikke 25, vi klarte å overbevise lederen om at vi kun ville forholde oss til et senter og ikke tre. Vi fikk trumfet gjennom hjemmebesøk til to av ungene (Seifulla og Akash), noe vi lærte vannvittig mye av. Så en klapp på skuldrene våre og tre x tre hurra!
FACTS:
· Å føde et barn med funksjonshemning i India blir (ofte) sett på som straff fra Gud (uansett religion).
· Det er moren som får skylden for at barnet er funksjonshemmet og i noen tilfeller fryst ut av familie og venner.
· Mange velger å bare ignorere barnet (gir han/hun ikke mat, oppmerksomhet, kjærlighet osv.)
· Mange av disse barna blir låst inne mens foreldrene er på jobb og er overlatt til seg selv hele dagen.
Sitter og klimprer på data tastaturet og vet ikke hvordan jeg skal runde av, så jeg får nok en gang avslutte med disse ord; Vi er jammen meg velsignet!
(send meg gjerne en mail om du ikke forstår hva jeg mener når jeg sier velsignet)
M:)
Aisha og Akash. Disse to var nok litt betatt av hverandre.
Seifulla og Akash. Beste kompiser.
Første og eneste inder jeg har sett med blå øyne.
Vi er i slaget! 
Skjønne kråkemor.
Han her karen var en disco diva!
Sikle kluten må henge på.
Tilfeldigvis fikk jeg bilde av litt filleristing.
