Papirarbeid, sol, køsniking, ris, ventetid, gule kuer og vill trafikk.

Velkommen til Bangalore, India! Byen der man kan leie kjæresten sin i offentlighet, svinse rundt i trange tights og korte topper og stoppe for en matbit på McDonalds eller Pizza Hut. Er vi i U.S.A? Nei, så langt der i fra. Selv med sin vestlige påvirkning er det ingen tvil om at jeg er i India. Trafikken er vel første tegnet på dette. Høyt tempo, tut og kjør og en ”meg først” mentalitet styrer det hele. Denne mentaliteten er ikke bare å finne i trafikkbilde, men overalt. Rikmanns Indere presser seg frem ved å vifte med ulike papirer, bankkort eller penger. Kjempe greit. For dem selvfølgelig.

Som noen av dere allerede er informert om, har jeg fått kvalmen over indisk mat etter Bangladesh turen. Smaken av de frityrstekte lefsene med flytende smør på dyppet i tykke sauser som glir nedover halsen og legger et oljete belegg i ganen, har jeg hatt et lite problem med å takle. Men her i Bangalore serverer de mye syd Indisk mat, noe som er en smule annerledes. Grønnsakene kan man få servert uten den frityrstekte deigen rundt, risen er ikke gul av smør men hvit, og lefsene… ja lefsene… de er nok ganske feitende. Men, poenget er; Jeg overlever!

På torsdag tok vi en dagstur til byen Mysore som ligger en tre timers kjøretur fra Bangalore. Typisk turistby der man leier en guide og labber rundt i varmen og ser på et bygg der noen rike mennesker bodde for lenge, lenge siden. Når turen er ferdig er man usikker på hva man har lært og hvorfor man tok så mange bilder av gamle steinfigurer. Uansett- på denne turen besøkte vi et av de mest hellige templene i India. At et tempel kan være mer hellig enn noe annet vet jeg ikke hvordan er mulig, men slik er det nå. Det mest underlige ved dette tempelet var de gule og rosa kuene. Tydeligvis ble kuene smørt inn med et slags pulver etter ofring til gudene. Slik ble gule og rosa kuer til.

Mye av tiden denne uken har gått med til å fikse papirer å stå i lange køer. Selv om vi fikk visum i Norge for hele oppholdet, måtte vi besøke politiet siden vi er her over tre måneder. For en opplevelse dette var! Ved hjelp av en av våre kontaktpersoner, Florence, slapp vi å stå i den milelange køen som ventet pent og pyntelig foran oss. Lattermilde Florence drar oss ut av køen og plasserer oss foran en familie med tre barn og strenge menn i dress. Meget ubehagelig, men veldig greit. For oss selvfølgelig. En liten tykk mann stod i inngangsdøren og dyttet folk ut og inn, ropte og skrek og av og til hyttet han med neven. Et ganske så moro syn, men ikke så moro når det var meg han hyttet neven mot. ”You lady, GO IN!”, ”Lady, lady, GO OUT!”. Utrolig forvirrende. Kunne han bare ikke bestemme seg? Får jeg komme inn, eller ikke? Etter mye om og men kom jeg inn, fikk signert noen papirer og ble fortalt at jeg måtte komme tilbake en uke senere for å bekrefte noe. Ja, selvfølgelig, meget logisk. Hva dette noe er som jeg skal bekrefte vet ingen hva er, eller hvorfor jeg må gjøre det. India i et nøtteskall.

Selv etter en runde med milkshake og nudler fra gatekjøkken har magen min det strålende, og etter en runde med selvbruning i dårlig lys har huden gått fra fin melkehvit, til merkelig flekkete. Men vi har alle lært at det er innsiden som teller…

Over og ut. M =)