4 lange dager i en forkortet versjon.

Fredags morgen skippet jeg ut porten forbi løshundene og skjønnhetssalongen ”fabolus facials”, nynnet en sang da jeg passerte kinoen som kun viser dramatiske bollywood filmer, og tok et ekstra strøk lippgloss på da jeg var fremme ved Forum shoppingsenter. Det var enda så tidlig på morgenen at solstrålene var behagelige, men muligheten for å vandre rundt i et avkjølt lokale sier man ikke nei takk til.

Fullkornskjeks, våtservietter, litt frukt… føler meg underlig… dusjsåpe, vannflaske… ganske kvalm faktisk… tyggis… veldig svimmel. Tror det er best jeg betaler og kommer meg hjem. Betale, veksel, varer opp i pose, ut, sola steiker, svetten pipler, inn i tuk tuk, overbetale, inn, spy. Ja.

Denne fredagen skulle jeg egentlig være med på en 4 dagers camp til en landsby som ligger to timer utenfor Bangalore. Campen var i samarbeid med CSA (Christian Social Action), som vi jobber under. Poenget var for oss å kunne se hvordan en familie på landsbygda bor, og kunne sammenligne innsamlet data med andre studier vi skal gjøre senere. Men jeg var blitt så dårlig at jeg ikke kunne bli med. Typisk. Så da vinket jeg farvel til guttene. Eller jeg gjorde egentlig ikke det. Jeg lå i senga sammenrullet og grein, av misunnelse.

Etter noen runder på toalettet natt til lørdag følte jeg meg mye bedre. Et par digestive kjeks og en kiwi og jeg var klar for å handle litt mer vann. Dette viste seg å ikke være så inderlig smart. Jeg endte opp med å stå og lene meg inn til et salgs stativ for herre sko, og late som om jeg speidet etter noen. Utrolig slitsomt i lengden. Men etter litt fomling, klarte jeg å komme meg hjem.

På kvelden ble jeg uhorvelig sulten, og følte meg veldig alene. Vår kinesiske romkamerat (har jeg ikke fortalt om ham? Vel, en annen gang), er ikke så mye selskap. Men nå vet jeg ikke hvor mye selskap det var i meg heller, så jeg skal ikke dømme. Tilbake til poenget, som er at jeg var sulten. Sulten og ikke lyst på ris. Hva skulle jeg gjøre? Tankene vandret til urnorsk mat som blant elg gryte med poteter og gulrøtter, komper med store mengder salt kjøtt i, pinnekjøtt og mammas hjemmelagde kjøttkaker i brun saus. Etter mye frem og tilbake gikk jeg ut og tok en tuk tuk til Forum. Tenkte at her har de SubWay, brød er jo godt for magen. Men det ble Mc Donalds, av en eller annen merkelig grunn.

”Yes, mam?”
”One cheesburger, medium frise and a chocholate milkshake”
“Vegetarian or non vegetarian?”
“What? No, a cheeseburger”
“Yes, mam, but do you want it with chicken meat or veg?”
“oh, no, I want it with… oh”

Det var da jeg kom på at de ikke spiser kukjøtt i India, siden ku er sett på som et hellig dyr. Man kan jo ikke forvente at de skal slakte en ku for Mc Donalds, eller meg for den saks skyld.
”Then I will take chicken nuggets instead of the burger”
“Yes, mam”

Vel hjemme slukte jeg pomfritesen ganske raskt. Tror ikke det var en bra ting. Kyllingen var litt myk og shaken smakte meget underlig. Men den var kald og noe annet enn vann, så jeg slurpet i meg hele boksen – medium size.

Ja, jeg vet. Dette er offisielt det dummeste jeg har gjort på tur, eller i hvert fall det dummeste til nå på denne turen. Natt fra lørdag til søndag tilbrakte jeg på do skåla. Da jeg løp på do for 14. gang stoppet jeg å telle. Jeg ville ikke vite slutt tallet, rett og slett.

Søndags morgen ringer Sir. Johnny Joseph (leder for CSA, og også leder for oss). Han var veldig bestemt på at jeg skulle komme meg til lege, og sendte over en Mr. Sebastian for å hjelpe. Jeg prøvde å overbevise ham om at alt var bra og at jeg hadde medisiner, men Sir. Joseph var bestemt på dette med legebesøk. Så da var det bare å komme seg til sykehuset.

Kaos, bråk, tuting, roping, støv og lukten av manns urin. Den 5 minutters korte kjøreturen til sykehuset varte i min verden en evighet, og hjalp ikke akkurat på kvalmen. Mr. Sebastian prøvde å støtte så godt han kunne, men det er jo ikke så lett med en sjanglende dehydrert nordisk kvinne. Stakkars mann.

Etter signering av papirer, fylle inn pass nummeret, lokalisere det nærmeste toalettet og 15 minutters ventetid, var det plutselig min tur. Spørsmålene til den kortklipte kvinnelige legen gjaldt ikke bare helsetilstanden min, men mye om hva min hensikt med å besøke India var. Kanskje hun bare var generelt en nysgjerrig dame? Hun klemte mye på magen, tok blodtrykket, sjekket tunga og øynene.

”You are very, very, very dehydrated”
“Yes”
“I am afraid you have food poisning”
“O.K”
“Maybe som intolerance of lactose”
“Oh”
“So no milk products for you in a while”
“So, no milkshake?”
“No.”

Jeg kom hjem med en stor mappe med oversikt over medisinene mine, kvitteringer for utgifter, legesjekken og min profil. I tillegg, 3 ulike piller. En blå, en gul og en kjempeliten hvit. Hele sykehusopplevelsen tok veldig på, så jeg tok en liten lur. Min lille lur har nok vart litt lengre enn jeg trodde, for da jeg våknet hadde Mr. Sebastian kuttet opp vannmelon på et fat, kokt ris og linser og kjøpt vann. I tillegg hadde han gitt beskjed til kineseren vi bor med om at jeg var ”terrible sick”, og at jeg derfor kunne trenge noen til å passe på meg. Kineseren var med en gang levende og ville gledelig underholde den syke nordiske kvinnen. Høydepunktet i vår sosialisering var da han viste meg en stor glitterkule med Taj Mahal i minatyrformat. Han ristet ivrig på plastikk kula og satte den på bordet foran oss. ”Very pretty”, sa jeg. ”Yes, very pretty” sa han. Og der satt vi begge to i stillhet mens glitteret dalte ned rundt lille Taj Mahal.

M.

Ps: Formen kjennes mye bedre ut nå. Lettere svimmel til tider, men klar for nye eventyr!