Farvell til eksos og kaos!

Idag er det faktisk siste dag her i Indialand og om en og en halv time sitter vi alle fire studd i en taxi til flyplassen. Ser at det er en stund siden jeg har oppdatert bloggen saa her er en "update" liste:

• Siste arbeidsperiode fikk jeg muligheten til aa starte min egen lille jentegruppe. Gruppa bestod av 5 jenter paa 15 aar fra slumomraadet RadjariNagar. Konseptet med denne gruppa var at de kunne snakke om hva enn de ville som kanskje var litt pinlig aa snakke om ellers. I tillegg tok vi opp temaer som skjonnhet, naering og kosthold, hygiene og ekteskap. Jentene fant ogsaa temaene Akon, Sverige, Bollywood og "Body, mind and soul", veldig viktig. Saa vi snakket om dette ogsaa.

• Da siste arbeidsperiode var over dro vi til staten Kerala som ligger sor i India. Her dro vi blant annet paa backwaters, paa norsk husbaat. En stor fin baat med to soverom med eget bad. Vi hadde det helt fantastisk og not stillheten og regnet som av og til poste ned. Ja, vi kom midt i regntiden. Men likevel var vi heldig aa fikk to dager med sol. Saerlig Mr.Curwen ble glad for dette og droppet shopping for litt morkere hud. Alt i alt var det en deilig ferie der vi fikk slappet av for vi drar til Norge igjen. Vi fikk ogsaa muligheten til aa se Indias rolige og gronne side, noe vi alle er veldig glad for.

Saa, hva skal man si saann paa tampen? Det har vaert bra, spennende, utfordrende, kreativt, kaotisk, deilig, forferdelig, svett, befriende og saa mye mer. Men naa skal det bli godt aa komme til Norge og ikke minst hjem til familie og venner. Tusen takk til alle som har lest bloggen og takk for all tilbakemelding jeg har faatt. Tusen takk for bonner og velsignelser og alle ikke kristne som ogsaa har tenkt paa meg, dere er alle veldig gode aa ha!


xoxo M.

Mor og datter på eventyr.

Som noen av dere vet har mamma vært her en uke. Det var bare helt underlig å ha henne her, på en positiv måte altså. I kofferten hadde hun med melkesjokolade, lakrissnøre, sørlandschips, kvikklunsj, hårspray, deodorant, tamponger, hjemmebakt brød, kaviar, trønderfår, leverpostei og makrell i tomat! HIMMELSK!

Uka gikk som en fis i vinden, vips så var den borte! Vi hadde det rett og slett for morro. Shopping, kino, restaurant besøk, safari, seightseeing og søndagsbrunch. Det var utrolig morro å vise min mamma hvordan jeg lever her i Bangalore. Hun lærte fort at det er helt vanelig med kuer, esler, høner og geiter i gatene, vill trafikk, søppel plass på hvert gatehjørne, en tigger her og der, gasskomfyr, strømbrudd, kleskoder, templer, moskeer og kirker side ved side og et annet kvinnesyn enn det vi er vant til i Norge.

Har mange gode minner fra denne uka og altfor mange som burde være nevnt, men jeg velger ut denne episoden;


En uforståelig busstur.

Kl.06.00 var vi oppe av senga. Det var dagen for en by seightseeing med buss. Bussen skulle gå fra holdeplassen kl.07.00, men det ble mer sånn 07.30. Vi hadde til og med bestilt "Gold class ticket"! Da vi fikk sett vår buss lurte vi veldig på hvordan bussen med de billigste billettene så ut, for det var ikke så mye "Gold class" over vår buss. På bussen var det meg og mamma, to hindu familier og et vestlig par. En koselig gjeng. Det eneste som var litt minus var at vi fattet ikke bæret av hva guiden prøvde å fortelle om alle disse fine palassene og templene i besøkte. Mikrofonen skurret og engelsken hans var "indiengelsk" på høyt nivå. Vi stoppet utenfor "Stone temple" og skulle til å gå ut men endte opp i denne samtalen;

Guiden: Just leave them

Meg og mammaen min: What?

Guiden: Leave them. Just, you know.

Meg og mammen min: Leave what?

Guiden: Viftet med hånden mens han så vekk.

Meg og mammen min: Oh, our backpack? Yes, yes, ofcourse.

Guiden: No, no. Leave them in the bus.

Meg og mammaen min: ??

Hindufamilie nr.1: Youre shoes. You need to leave them in the bus.

Meg og mammaen min: Oh, yes. Ofcourse. Thank you.

Så her er bildet av oss barbeint over veien. Før vi gikk bort på fortauskanten og så inn i tempelet. Jah, vi kunne jo bare ha tatt av oss skoene rett før vi gikk inn i det aller helligste som vi gjorde på alle de andre templene, eller?

Et av humorpunktene på denne turen var dette:

Indere 5 Rupies, hvitinger 100 Rupies. Jah.

Litt flere bilder av vårt eventyr:
Løve som markerer et tre. Viktig dokumentasjon.

Mamma på Golden Palms Resort.

Mamma på The Park Hotel, Søndagsbrunch.

Family restaurant. Vegetarian fried rice.

Meg, Golden Palms Resort.

Underlig sovestilling. LalBagh, Botaniske hage.

Vi koser oss på buss!

Agurker og Mango, marked.

St.Marys Basilica. Nydelig katolsk kirke.

Skredder som mamma senere kjøpte stoff til duk av. Koselig.


Til Mamma.

Tusen takk mamma for en heidundranes uke! Du var tøff og overlevde en ukjent og merkelig verden. Vi sees snart i Kristiansand der folk er helt normale og alt er som det skal;)


Glad i deg.
Klemmer fra Maria.

Fra en verden av malesaker og fugler til mord og korrupsjon.

I april måned har jeg vært plassert I en organisasjon som heter SICHREM. SICHREM er en menneskerettighets organisasjon som er representant for sør Asia. (http://sichrem.wordpress.com/) Min oppgave her har rett og slett vært å gjøre det de har sagt jeg skal gjøre. Veldig greit. Det kunne være skrive et brev til ”Prime Minister of India” til research om seksuelle overgrep mot barn. Det har vært veldig utfordrende å se India fra denne siden, men veldig nødvendig om du spør meg. Læringskurven min om menneskerettigheter, korrupsjon, det politiske system og kvinnesyn har skutt i været! En god måned for Maria Tverrli.

I begynnelsen syntes jeg at det mest spennende ved det hele var at jeg fikk en egen liten kontorplass. Jeg følte meg supertøff der jeg satt på denne lille pulten med min lille bærbare pc. Det var akkurat som om jeg hadde fått makt til å redde verden, eller, i hvert fall India! Jeg var ruset på alt snakket om fred og kjærlighet til hverandre, og hvordan vi kunne kjempe for menneskerettigheter for de fattigste og de mest undertrykte. Hele min tøffhetsskala gikk opp i skyene da jeg fikk et lite skilt med klistermerke av en fredsdue og skriften Maria, SICHREM på. Selv om jeg skrev det selv, og selv om jeg fikk klistermerke i lang tid etterpå var det like tøft. De gav meg til og med en buttens med SICHREM logoen på slik at jeg kunne feste den på sekken. WOHO!

En dag fikk jeg beskjed om å bli med på en pressekonferanse. Pressekonferansen ble ledet av SICHREM og handlet om flere kvinner som opplevde brudd på deres rettigheter. Disse kvinnene jobber i fabrikker som produser ulike tekstilprodukter, og hver dag opplever de vold og trakassering fra den mannlige ledelsen. Sakene som ble tatt opp var;

• Jente, 17 år, brent til døde i fabrikkens bakgård.
• Jente, 18 år, funnet død på mystisk vis på fabrikkens toalett.
• Jente 18 år, gravid, nektet hjelp til sykehus og fødte utenfor fabrikkens inngang. Babyen døde noen timer senere.
• Jente, 20 år, seksuelt trakassert av ledelsen til fabrikken.
• Jente, 17 år, voldelig og seksuelt overgrep av tilsynsfører.
• Jente, 18 år, hengte seg selv på fabrikkens toalett, grunn uvisst.

Ingen av disse sakene er eksepsjonelle. Overgrep, vold og trakassering er for noen av disse kvinnene en vanelig hverdag. Det gjør meg kvalm. Sånn skikkelig spykvalm. Også tenker jeg at hvis dette er saker som er tatt opp av media, hvor mange andre groteske saker er det som er skjult? Hvor mange jenter er det som er blitt brent til døde, voldtatt eller trakassert?

Det verste med det hele er det kvalmende korrupsjonen her til lands. Det gjør alt mye vanskeligere. La meg ta et ganske så motbydelig eksempel; Poone på 13 år var naboens hushjelp i et par år. Hun ble voldtatt flere ganger og til slutt gravid. Familien gikk til sak mot mannen, men siden han var litt høyt opp i det politiske systemet var han kompis med politiet. Siden politiet ikke ville miste sin lekekamerat bestemte de seg for å trakassere og true familien så mye at de måtte flykte. Familien bestemte seg for å gå til lege for å søke om abort, men legen nektet siden han mente det ville gi henne enda mer psykiske problemer (ajkaramba!). SICHREM har tatt Poone som klient og vil hjelpe henne med å få en rettssak, men det er neimenn ikke lett når politiet flakser rundt med verdifulle papirlapper for å prøve å stoppe denne saken. Buuu politi. SICHREM jobber iherdig med saken og jeg ber for at Poone skal oppleve noe rettferdighet, noe som jeg innerst inne vet at hun kanskje aldri vil få oppleve.

Jeg følte meg ikke så tøff lenger, heller mer flau. Plutselig var ikke navneskiltet mitt like tøft og buttensen på sekken var bare image. For hva kan vel jeg bidra med i en slik sak? NADA! (ingenting). Jeg vet med meg selv at jeg kommer til å rømme fra denne følelsen av håpløshet. Jeg kommer til å skifte jobb i mai og reise hjem i juni. Da skal jeg svinse rundt i lårkorte sommerkjoler mens fuglene kvitrer og sola sprer sin varme på min lyse rikmannshud. Og når den tiden kommer har jeg glemt saken om Poone og de andre kvinnene. Kanskje jeg kommer på dem mens jeg betaler for kuleisen min på fiskebrygga, og kanskje ikke. Kvalmt. Jeg vet.

M.

NB: På SICHREM sin hjemmeside gir de forslag om hva man kan gjøre for å fremme menneskerettigheter. Det ene forslaget er; Blogg! Da er det i hvert fall et punkt jeg kan klare =)

sånn går no dagan.

Andreas og Harald tøffer seg i longi.

Huff.

Jeg tjente 200 RPS på å spise den lille flua i maten.


Skremt geit hos slakter.


Fet bil. Det står faktisk Bad boyz i ruta til høyre.


No parking means parking.



Disse spillene har vi hatt det morro med!


En fargerik slum.

kråkemor og de funksjonshemmede spurvene.

Vi mennesker har ofte en underlig likhet til ulike dyrearter. Meg selv foreksempel har blitt sammenlignet med de underligste dyr. Storesøster Elise mener jeg ligner på en sjiraff, noen i City Kirken har nevnt at bever passer meg bra, og i tillegg har jeg også fått høre skilpadde og hund. Det kunne vært verre, tror jeg.

I mars måned har meg og Torkel jobbet for orginisasjonen APD (Association of people with disability). Vi ble plassert på et senter de kaller for training center. Her kommer barn i alderen fra 7-8 til 17-18 med ulike funksjonshemninger. Døve, talevansker, Cerebral Parece og psykisk handikappede er eksempler på noen av handikappene ungene har. Hvert enkelt barn har en personlig mappe der det blir ført opp ulike mål som barna bør ha klart innen et visst tidsrom. Det kan være alt fra å lære forskjellen på grønn og blå til å lære å gå (Det rimte). Vår oppgave er å hjelpe disse barna med å klare sine mål.

Men tilbake til dyreteorien. For en av damene som jobbet her lignet på en kråke. Det var ikke en slik sammenligning som tar lang tid og etter en stund kan man skimte en kråkeskikkelse. Neida, det var som om en kråke på et mystefistisk vis hadde reinkarnert seg selv inn i en menneskekropp, men ikke klart å forlate de kråkete trekkene helt. Henger dere med? Hun hadde det sorte håret sitt i en bustete ball bak i nakken noe som jeg aldri kan tro var gjort med vilje (siden indere er heftige forbrukere av hårolje), men at det kom naturlig av å jobbe med viltre spurver i rullestol. Øynene stod ut som to store klinkekuler og en munn som kunne skråle så høyt at til og med han lille døve skvatt. Hun hadde en spinkel kropp som var på vei til å bli krokbøyd og hadde en antydning til halting.


Uansett, kråke eller svane, ungene elsket henne. Hun skrek dem opp i ansiktet, smekket til dem når de ikke kunne 2+2, og bandt noen av dem fast til stolen sin med en stram sele. Likevel gliste ungene så bredt at siklet rant og ben og armer flakset i ekstase. Det skal sies i hennes forsvar at hun ikke var den eneste som utførte disse handlingene, både ugla, marsvinet og silkesvarten var tilhengere av at ungene skulle få ”smekk på lanken”.

Fysisk straff i oppdragelsen er en del av den indiske kulturen, jeg tror de ser på det som nødvendig for at ungene skal forstå at de har gjort noe galt. Det funker, sjeldent.


Hele denne straff mentaliteten skapte et lite problem for meg som fikk en skikkelig rakkar av en kar. Thilak var 8 år med CP og den største luringen jeg har møtt i mitt liv, og tro meg, jeg har møtt mange luringer! I begynnelsen ville han at jeg skulle spisse blyanter for ham, og ”skrellet” av blyantene måtte blåses bort med stor kraft. Slik satt vi dag ut og dag inn. Han var alltid veldig bestemt og ble irriterende vrien hvis ikke alt ble gjort på hans måte. Om kråkemor tilfeldigvis skulle halte forbi latet han som om han prøvde å skrive alfabetet eller noe annet smart. Luring.


Jeg nevnte at straff mentaliteten til inderne ble et problem for meg. Vel, Thilak gjorde kun noe fornuftig når han ble slått og/eller skreket til. Utrolig irriterende. Jeg sier irriterende og ikke trist fordi Thilak elsket å bli slått. Ja, det høres meget underlig ut men det er fakta. Når en flat fast hånd klasket til kinnet hans, lo han hjertelig og gurglet noe på kannada. Husker spesielt en episode der en av de andre ungene gulpet. Ungen ble slått og så dratt inn på toalettet. Ugla (en av de største inderne jeg har sett), kjeftet på ungen en god stund etter selve hendelsen. Thilaks øyne lyste opp. Han veivet med armene og latteren boblet i ham. Han pekte på gulpeungen og lo enda litt mer. Det virket av og til som om han var besatt av en ond ånd eller noe lignende.


Etter en ukes tid gav jeg opp å prøve å få han til å gjøre noe fornuftig. Jeg tenkte at dette kanskje var sjansen han hadde i livet til å gjøre en annen person til dørmatte. Og i mitt kristne sørlandske sinn syntes jeg det var fint at den personen kunne være meg. Så de neste ukene spisset vi blyanter, malte rett på bordet, og hadde kileleken. Eller det vil si, jeg kilte han. En gang så lenge at han tisset på seg. Han prøvde å sladre til kråkemor at det var min feil, men jeg var ond og latet som om jeg ikke visste hva han gurglet om. Etter den episoden skjønte Thilak at den store hvite elefanten (ja, meg ja) også kunne være ondsinnet, og han gav meg litt mer respekt. Det var også etter dette at vi ble onde sammen. Vi latet som om vi røykte blyantene vi hadde spisset, gjorde narr av ugla og nektet å gjøre noe fornuftig arbeid.


Gjennom å gjøre ingenting tror jeg Thilak ble mer og mer glad i meg. På morgenen kysset han alltid hånda mi, og latet som om han velsignet meg med å ta på hodet mitt. Han likte også å klype meg i kinnet og å blåse slengkyss når jeg skulle gå til lunch. Det hele var nesten litt romantisk. Jeg fikk til slutt lov å mate han, og en gang etter å ha foret han med en hel appelsin, sovnet han i fanget mitt.

Ukene på APD var utfordrene fordi jeg følte at jeg ikke fikk gjort noe storslagent. Samtidig er jeg stolt også! Meg og Torkel brukte mye energi på å kun få to unger og ikke 25, vi klarte å overbevise lederen om at vi kun ville forholde oss til et senter og ikke tre. Vi fikk trumfet gjennom hjemmebesøk til to av ungene (Seifulla og Akash), noe vi lærte vannvittig mye av. Så en klapp på skuldrene våre og tre x tre hurra!



FACTS:

· Å føde et barn med funksjonshemning i India blir (ofte) sett på som straff fra Gud (uansett religion).


· Det er moren som får skylden for at barnet er funksjonshemmet og i noen tilfeller fryst ut av familie og venner.


· Mange velger å bare ignorere barnet (gir han/hun ikke mat, oppmerksomhet, kjærlighet osv.)


· Mange av disse barna blir låst inne mens foreldrene er på jobb og er overlatt til seg selv hele dagen.

Sitter og klimprer på data tastaturet og vet ikke hvordan jeg skal runde av, så jeg får nok en gang avslutte med disse ord; Vi er jammen meg velsignet!

(send meg gjerne en mail om du ikke forstår hva jeg mener når jeg sier velsignet)

M:)


Aisha og Akash. Disse to var nok litt betatt av hverandre.


Seifulla og Akash. Beste kompiser.

Første og eneste inder jeg har sett med blå øyne.

Vi er i slaget!


Skjønne kråkemor.

Han her karen var en disco diva!


Sikle kluten må henge på.

Tilfeldigvis fikk jeg bilde av litt filleristing.

Verdens Beste(n).

.............................................................................................




Ikke vet jeg om dette på noe som helst måte er upolitisk korrekt eller politisk ukorekt, alt etter som hvordan man ser det. Men jeg velger å blogge et innlegg om min kjæreste Besten som døde på fredag av blodpropp i hjernen. Jeg tenkte at siden hunden Frank fikk et helt innlegg for seg selv, må jo ihvertfall kongen på Moen også få en egen plass.

Hvis du er en av dem som ikke kjente Helge Karl Fossnes, så gikk du jammen meg glipp av en historie forteller uten like. Ofte var det de samme historiene som kom om igjen, men jeg tror han bare måtte forsikre seg om at vi ikke skulle glemme dem. Noen av mine personlige favoritter er;

1. Drama fortellingen om hvordan han måtte ty til pistol ved utpressing om rasjoneringskort.
Jeg har ofte undret meg over hvordan setningen "SÅ, pekte jeg med fingeren min mot ham!", ble forandret til "SÅ, pekte jeg med pistolen min mot ham!". Kan det ha noe med at jeg var blitt eldre og tålte å høre hvordan det egentlig var?

2. Romantiske historier om hvordan jentene stod som perler på en snor, skiturer med alle hans "små spurver" og hvordan han kapret den fineste dama på festen (som var Besta).

3. Episoden da han såvidt unslapp døden ved en tellefeil av en tysk soldat (eller idiot som han ofte sa). Blikket hans da han fortalte om hvordan bena hans aldri hadde løpt så raskt og lett på skaren som den kvelden, er uforglemmelig. "Det føltes ut som om jeg fløy hjem, men jeg var jo ganske fysisk sprek av meg, så det kan godt være at det var det jeg gjorde".

Besten var en imponerende mann. Hvis du lurer på hvor imponerende er det bare å ta en tur i kjelleren å se synet av gull (bokstavelig talt) som lyser mot deg. Medaljer, pokaler og diplomer fra gulv til tak og vegg til vegg. Besten var med andre ord en idrettsstjerne! Spyd, diskos og kule, ja, han var sprek. Han hadde ikke bare muskler å vise men karakter, sjarm, humor, trygghet, kunnskap og en enorm vilje (av og til litt for mye. Stabeist). Jeg kan enda huske hvordan det var å ha min barnehånd i hans store rue arbeidsneve, og hvordan det var å bli løftet opp i verdens sterkeste armer (bortsett fra Pappas). Det var faktisk Besten som lærte meg å knytte sko lissene mine! Han hadde også mange gode selvforsvarstriks på lur. Blant annet hvordan man alltid skulle holde sekken forann hjertet og ikke bak på ryggen, i tilfelle noen ville knivstikke deg. Dette tipset kommer jo godt med her i India.

Det beste han visste var mammas hjemmelagde blaudis, det var like imponerende hver gang hvor mye han klarte å få i seg. Besten var brun året rundt, men akkurat på slutten av sommeren så han ut som en neger. Dette var han kjempestolt av og syntes det var like morro å "måle skille" med min lett gylne farge. Han trivdes best i blå treningsbukser og superundertøy på vinteren, og en blå shorts på sommeren. Favoritt ordtakene hans var "Nivea er godt for knea", "Nesten skyter ingen mann av hesten" og "Det viktigste er ikke å vinne men å slå svensken". Det vittigste med Besten var hvordan han alltid rullet tyggisen i flere minutter før han enten la den på tallerkenen, eller klistret den under spisebordet i stua hjemme. Ha, ha! Selvom han ikke hadde en tyggis for hånden, kunne han sitte å gjøre den samme sirkelbevegelsen med tommelen og pekefingeren i en god stund. Vittig.

I løpet av de siste årene viste han også en sårbarhet og takknemlighet ovenfor familie og en undrende holdning til om det fantes noe som er større enn oss selv. Det var vel ca. for et halvt år siden da meg, Elise og Kjetil var å besøkte han at han bekreftet sin tro ved å si at han så hvordan han hadde blitt våket over, og at noen ting ikke kunne være "bare tilfeldighet". Stemningen gikk fra humoristisk og lett til sterk og rørende. Som et resultat satt Elise og meg og stri gråt og Kjetil blunket med øynene bak brilleglasset, til og med Besten selv måtte kjempe for å holde tårene tilbake.

Jeg skulle ønske jeg kunne si hvor ufattelig mye han har betydd i mitt liv. Han var en helt med sølvgrått hår, blå treningsbukse og dårlig hørsel. Men jeg vet at han vet at jeg var veldig glad i han, og jeg vet at han var glad i meg. Noe som er fint.

Hvil i fred, det fortjener du!

M.

Beach bums.

Første dag på Om beach. Harald koser seg med melon:)

Andreas med kokos og
tikka i panna, vi er i India ja!



Dette skiltet var det ingen som brydde seg om



Hippie stemning!

Fant ikke mine sko. Måtte låne av Torkel.




Utfordring å få alle på et bilde,
men jammen meg klarte vi det ikke.

Frank, my love.

Etter 10 dagers campen syntes alle det var en god idè å fleske seg på kysten et sted. Gokarna var den heldige kystbyen som fikk nyte godt av min solhungrige melkehvite kropp, og guttas gylne mannelår. Bare 13 timer tok turen. den skulle egentlig kun ta 10 men sjåføren visste egentlig ikke helt veien, så da er det jo forståelig at det tar litt lengre tid.

Av med "burkaen" og ut i (nesten) nettoen.Om beach den ene dagen, kudle beach de to andre og Paradise den siste. Synet av hippier som øver på yoga øvelser i strandkanten, selskapssyke kuer og lukten av hakonamatata (eller hasj?)lå i lufta.

Etter det evigvarende innlegget sist, prøver jeg å holde dette kort. Og med tanke på overskriften er du kanskje litt nyfiken på om jeg har noen nyheter i lommen? Ja, han Frank. Vi bare fant tonen så utrolig godt på Kudle beach. Jeg lå alene og solte meg da han kom bort å satte seg vesiden av meg, da var det gjort. Den neste timen lå vi hode mot hode og hørte på bølgene bruse mot strandkanten, og da tenkte jeg at livet blir neimenn ikke bedre enn dette.


Kjære Frank.

Tusen takk for vår dag sammen på Kudle beach. Tenker på deg ofte og håper du har det bra.

Mange klemmer fra din norske venninne Maria.






Ps: Vi får stadig meldinger om hvit puddersnø og lange turer på vidda, vel, her er det hvit puddersand og lange turer i måneskinn. Med andre ord; Ikke så veldig missunnelig.

Ymse.

Slik soler man seg i storbyen.




En del av campus. Christ University, Bangalore.




Det ble plutselig litt trangt i trehjulingen når vi skulle flytte.




Andreas har blitt kjendis i den botaniske hage.





Gul ku. (Les innlegg nummer 1)





En perfekt frokost for 5 kroner.




Dette var en skje Andreas hadde tenkt å spise frokostblanding med.

10 dager oppsummert i 1 episode.

Først, litt basis informasjon:

I nabostaten Mahrashtra, som ligger nordvest for Karnakata, ligger fjellområdet Manigat Hills. I dette fjellområdet ligger flere små landsbyer skjult (eller skal vi si beskyttet?) fra resten av India. I samarbeid med masterstudenter i sosialt arbeid og fire nordmenn fra fredskorpset, skulle vi utføre Base Line Studies (BSL) i de ulike landsbyene. BSL er en omfattende undersøkelse om økonomi, helse og utdannings situasjon til hver enkelt familie. I løpet av 4 dager ble det utført BSL i over 600 familier til sammen! Hensikten med dette studiet er for å se om CSA ønsker å starte prosjekter i dette området senere. Fra BSL blir gjort til et prosjekt faktisk er en realitet kan være 7 år, så dette er en grundig prosess. Prosjektene varierer ut i fra hvilke behov og ønsker de i landsbyene har. Det kan være selvhjelpsgrupper, mikrokreditt, helse, utdanning osv.

Et innlegg som omfatter 10 dager kan fort bli kjedelig og kanskje det allerede har tatt den leie vending (?). Det er utrolig mange øyeblikk og episoder som fortjener blogg status, men det er begrenset hvor mye jeg orker å skrive, og ikke minst - hvor mye dere orker å lese! Så, her kommer den episode som fortjener blogg status;

Hattedama og barna som ikke kunne tegne.

En av de første dagene ble vi delt inn i 5 ulike grupper. Min gruppe bestod av Andreas og ymse indere, blant annet hattedama. Hattedama, eller Saranya som er hennes egentlige navn, var en spinkel jente med øyenbryn som dekket hele pannen og en matchende bart i indisk stil. Hele oppholdet gikk hun rundt med et sjal og en stor stråhatt. Jeg tror hun ble litt irritert over at jeg konstant glante på dette kråkereiret hun gikk rundt med, og sa med en skarp tone; ”Its to avoid tanning!”. Jeg nikket og fortsatte glaninga, men denne gangen med lukket munn.

Oppgaven til vår gruppe var å besøke en av landsbyene og samle alle barn mellom 10 til 14 år. Så skulle de tegne drømmene de hadde for landsbyen, familien og skole. Etter tegningene var samlet inn skulle vi skrive opp stikkord ut i fra tegningene de hadde laget. Enkelt i teorien, ikke så enkelt i praksis.

Etter vår buldrende ankomst i store fine, blanke, hvite firehjulstrekkere, var det på tide å samle sammen barna og få dem til å tegne. Hattedama tok tak med sin stakkarslige høyrehånd i min fyldige venstrehånd, og sa (med bruk av sin skarpe tone) ”Lets collect the kids, now!”. Jeg la merke til hvordan øyenbrynene som dekket hele pannen formet en streng V form over de sorte øynene. Jeg la også merke til hvordan den strenge V formen aldri ble borte i løpet av de 10 dagene jeg brukte i hennes nærvær. Dette fikk meg til å undre over om hun var slik fra fødselen av, eller om de hadde grodd slik som et resultat av en heftig trassalder. Trassalder eller ikke, det var på tide å samle sammen barna. Hattedama var i god gang med å rope inn i jordhyttene om at barna skulle komme. En liten gutt i fem års alderen ble stiv av skrekk da han fikk øye på den hvite elefanten (meg altså). Han skulle ha gjemt seg under sarien til moren eller løpt sin vei, slik de andre barna gjorde. Istedenfor ble han offer for hattedamas stakkarslige venstrehånd, som sikkert for ham ikke var så stakkarslig.

Etter en liten stund med lek og moro var ikke barna så skeptisk lenger. De ble plassert på en lang rekke på bakken der de fikk utdelt papir og fargepenner. En tolk som kunne snakke marati forklarte at de skulle tegne drømmene sine for landsbyen, familien og skole. Barna var en smule forvirret og en av fedrene tok saken i sine egne hender, bokstavelig talt. Faren, som var en tynn mann med bart, tegnet et tredimensjonalt hus inni håndflaten og gjorde tegn til at datteren skulle tegne det samme huset. Det gjorde hun. Da hun var ferdig viste hun tegningen til de andre jentene som kopierte det samme huset på sine ark, som igjen viste det til guttene som tegnet nøyaktig det samme. Vi endte altså opp med 15 like tegninger av et tredimensjonalt vestlig hus.

”You see, Maria, when we say the word family, house or school, we get pictures in our head. These kids don’t.”

“Oh… but I do think they have pictures in there heads.”

“No, so that’s why they don’t know how to draw.”

“Okey…”

Jeg kunne sagt så mye mer. Jo, de har bilder i hodet akkurat som meg og deg. Ikke et menneske på denne jord er helt blanke oppi toppen. Men jeg orket ikke å ta opp kampen. Det var for varmt og jeg brukte hele min energi til å unngå hattedama. Det som denne inderen hadde rett i, var at disse barna hadde aldri tegnet med blanke ark og farvestifter til. Men tegne det kunne de! Spesielt en av guttene utmerket seg. Påfugler, kuer, okser, høner, hus, trær og en stor elv. En kunstner i første klasse og alle som satt rundt ham kopierte det han tegnet, forståelig nok.

Hele opplegget ble avsluttet med at barna fikk snakke om alt de drømte om, og hva de ønsker seg for dem selv og for landsbyen de bor i. Dette ble veldig bra og mange gode tanker ble skrevet ned.

”MARIA!”

(Åh, nei. Hattedama.)

”Maria, give me youre phone number.”

“Oh, I don’t know it” (Faktisk helt sant.)

“Don’t you have it on youre mobile?”

“No, sorry” (Teit, vet.)

“Then give me a missed call”

“Oh, I only have Bangalore number, so it does not work here.” (Helt sant)

“Then I will give you mine”

“Thank you” (Løgn)

“Call me when you come to Bangalore”

“Okei” (Har enda ikke gjort det)

Etterord

Oppholdet i dette fjellområdet var fantastisk. Vi ble kjent med så mange kule indere og fikk se en helt ny side av India. Stjerneklar himmel, ren luft, høner og geiter om hverandre var en deilig forandring fra det kaotiske storbylivet i Bangalore. Jeg tror vi alle nøt å kjenne litt myggstikk, vaske oss med brønnvann, være uten mobildekning og sove på en steinhard madrass som gir ryggplager i en uke. Ingen ble dårligere og Harald påstod at han aldri har vært så frisk på turen som i løpet av disse 10 dagene. Noe som jeg tror på, med tanke om at han er en ekte fjellmann.

Å få se hvordan mennesker lever i små landsbyer der noen barn blir gift når de er 10 år (!), og sykehus eller lege ikke er tilgjengelig, får meg til å undre meg over livet.Men nå er det langt på natt og dette innlegget ble langt over skrive (og lese) grensen. Det er klisje å si det, men jeg avslutter med å si; Vi er jammen meg velsignet!

Over og ut - M.

Dette er ikke Hattedama, men denne inderen var også redd for sola.

Paraply er alltid godt å ha.

Noen av ungene som tegner.

Bomull:)



Kua til venstre sjanglet og klarte så vidt å stå. Kugalskap?

Helse informasjon. Etter du har gått på do, vask hendene!

Nei, det er ikke en mann. Ja, det er hverdagsklær.

Jentene fra Fredskorpset og kuene er på vei til frokost.