I april måned har jeg vært plassert I en organisasjon som heter SICHREM. SICHREM er en menneskerettighets organisasjon som er representant for sør Asia. (http://sichrem.wordpress.com/) Min oppgave her har rett og slett vært å gjøre det de har sagt jeg skal gjøre. Veldig greit. Det kunne være skrive et brev til ”Prime Minister of India” til research om seksuelle overgrep mot barn. Det har vært veldig utfordrende å se India fra denne siden, men veldig nødvendig om du spør meg. Læringskurven min om menneskerettigheter, korrupsjon, det politiske system og kvinnesyn har skutt i været! En god måned for Maria Tverrli.
I begynnelsen syntes jeg at det mest spennende ved det hele var at jeg fikk en egen liten kontorplass. Jeg følte meg supertøff der jeg satt på denne lille pulten med min lille bærbare pc. Det var akkurat som om jeg hadde fått makt til å redde verden, eller, i hvert fall India! Jeg var ruset på alt snakket om fred og kjærlighet til hverandre, og hvordan vi kunne kjempe for menneskerettigheter for de fattigste og de mest undertrykte. Hele min tøffhetsskala gikk opp i skyene da jeg fikk et lite skilt med klistermerke av en fredsdue og skriften Maria, SICHREM på. Selv om jeg skrev det selv, og selv om jeg fikk klistermerke i lang tid etterpå var det like tøft. De gav meg til og med en buttens med SICHREM logoen på slik at jeg kunne feste den på sekken. WOHO!
En dag fikk jeg beskjed om å bli med på en pressekonferanse. Pressekonferansen ble ledet av SICHREM og handlet om flere kvinner som opplevde brudd på deres rettigheter. Disse kvinnene jobber i fabrikker som produser ulike tekstilprodukter, og hver dag opplever de vold og trakassering fra den mannlige ledelsen. Sakene som ble tatt opp var;
- Jente, 17 år, brent til døde i fabrikkens bakgård.
- Jente, 18 år, funnet død på mystisk vis på fabrikkens toalett.
- Jente 18 år, gravid, nektet hjelp til sykehus og fødte utenfor fabrikkens inngang. Babyen døde noen timer senere.
- Jente, 20 år, seksuelt trakassert av ledelsen til fabrikken.
- Jente, 17 år, voldelig og seksuelt overgrep av tilsynsfører.
- Jente, 18 år, hengte seg selv på fabrikkens toalett, grunn uvisst.
Ingen av disse sakene er eksepsjonelle. Overgrep, vold og trakassering er for noen av disse kvinnene en vanelig hverdag. Det gjør meg kvalm. Sånn skikkelig spykvalm. Også tenker jeg at hvis dette er saker som er tatt opp av media, hvor mange andre groteske saker er det som er skjult? Hvor mange jenter er det som er blitt brent til døde, voldtatt eller trakassert?
Det verste med det hele er det kvalmende korrupsjonen her til lands. Det gjør alt mye vanskeligere. La meg ta et ganske så motbydelig eksempel; Poone på 13 år var naboens hushjelp i et par år. Hun ble voldtatt flere ganger og til slutt gravid. Familien gikk til sak mot mannen, men siden han var litt høyt opp i det politiske systemet var han kompis med politiet. Siden politiet ikke ville miste sin lekekamerat bestemte de seg for å trakassere og true familien så mye at de måtte flykte. Familien bestemte seg for å gå til lege for å søke om abort, men legen nektet siden han mente det ville gi henne enda mer psykiske problemer (ajkaramba!). SICHREM har tatt Poone som klient og vil hjelpe henne med å få en rettssak, men det er neimenn ikke lett når politiet flakser rundt med verdifulle papirlapper for å prøve å stoppe denne saken. Buuu politi. SICHREM jobber iherdig med saken og jeg ber for at Poone skal oppleve noe rettferdighet, noe som jeg innerst inne vet at hun kanskje aldri vil få oppleve.
Jeg følte meg ikke så tøff lenger, heller mer flau. Plutselig var ikke navneskiltet mitt like tøft og buttensen på sekken var bare image. For hva kan vel jeg bidra med i en slik sak? NADA! (ingenting). Jeg vet med meg selv at jeg kommer til å rømme fra denne følelsen av håpløshet. Jeg kommer til å skifte jobb i mai og reise hjem i juni. Da skal jeg svinse rundt i lårkorte sommerkjoler mens fuglene kvitrer og sola sprer sin varme på min lyse rikmannshud. Og når den tiden kommer har jeg glemt saken om Poone og de andre kvinnene. Kanskje jeg kommer på dem mens jeg betaler for kuleisen min på fiskebrygga, og kanskje ikke. Kvalmt. Jeg vet.
M.
NB: På SICHREM sin hjemmeside gir de forslag om hva man kan gjøre for å fremme menneskerettigheter. Det ene forslaget er; Blogg! Da er det i hvert fall et punkt jeg kan klare =)
